Detektivfortellingen

“Den tradisjonelle detektivromanen har en rekke faste og nærmest ufravikelige konvensjoner: løsningen av mysteriet tar form av et puslespill der alle brikker til slutt faller på plass, og leseren skal gis de samme muligheter som detektiven til å løse gåten. Intrigen er langt viktigere enn person- og miljøskildring. Disse konvensjonene har sitt utgangspunkt i Edgar Allan Poe, som skapte både detektiven og den moderne kriminalfortelling. Poe skrev bare tre kriminalnoveller, men allerede i den første av dem – “The Murders in the Rue Morgue” (1841) – klargjorde han minst seks elementer som ble til faste trekk ved detektivromanen:

♦ den tilsynelatende perfekte forbrytelse

♦ den ikke-skyldige som alle mistanker og indisier peker mot

♦ politiets mangelfulle arbeid

♦ den eksentriske detektiven med et intellekt som kan løse hvilke som helst problemer

♦ en noe senttenkende medarbeider, gjerne fortelleren av historien

♦ påstanden om at tilsynelatende viktige bevis alltid er irrelevante.

Oppbygningen kan være slik at spenningen bygges opp for så å utløses i siste kapittel hvor alle brikker faller på plass, eller selve mysteriet kan utspilles i åpningskapittelet, mens problemet blir løst punkt for punkt i resten av romanen.” (1).

De klassiske detektivfortellingene har ofte roligere tempo enn det vi idag er vant til fra politiromanene. Mye av appellen ligger i de små detaljene, som til sammen utgjør puslespillet som leseren kan følge og forsøke løse før detektiven. Flere av bøkene er preget av godt språk, og felles for dem er de høyst originale detektivene som har funnet vei inn i mange leseres hjerter gjennom tiden.

 

Nøkkelforfattere

 

Arthur Conan Doyle

standard_Conan_doyle

Arnold Genthe/Wikimedia Commons

 

Conan Doyle skapte den geniale detektiven Sherlock Holmes, som kunne løse hvilken som helst sak politiet måtte gi opp, om nødvendig fra lenestolen. Hans gode venn og assistent er dr. Watson er den som forteller historiene om sin herre og mester. De lever tilbaketrukket, men Holmes’ berømmelse gjør at han stadig gir seg i kast med vanskelige kriminalsaker. Med en blanding av konkret etterforskning – av spor og indisier, gjennom vitner og avhør – og en evne til å trekke slutninger og se sammenhenger som ingen andre er i nærheten av, løser han det som synes umulig å oppklare. Blandingen av intuisjon og intellekt gjør ham for så vidt til både kunstner og vitenskapsmann (2).

Sherlock Holmes har de siste årene fått en ny oppblomstring gjennom en moderne oppdatering på tv-seriefronten med Benedict Cumberbatch og Martin Freeman som Holmes og dr. Watson. På tide å hente frem gamle skatter fra magasinet?

 

Agatha Christie 

standard_Agatha_Christie

Wikimedia Commons

 

Det er puslespillmysteriet med forholdsvis lite voldelighet tross alle mordsakene som er Christies styrke. Hun har en egen evne til å skape innfløkte og spennende mysterier. Gjennom seriefigurene sine – som oftest Hercule Poirot eller Miss Marple – sørger hun for at etterforskningen og oppklaringen er viktigere enn forbrytelsen. Spenningen holdes ved like helt til en slutt, og slutten er ofte overraskende -ikke sjeldent fordi den vi mistenkte aller minst viser seg å være den skyldige.

 

Gilbert Keith Chesterton

Copyright Encyclopædia Britannica, Inc.

Copyright Encyclopædia Britannica, Inc.

 

Chesterton er skaperen bak en av sjangerens mest originale detektiver: Father Brown. Father Brown er den elskverdige landsbypresten, som med paraplyen under armen løser mysterier med hjelp av logikk og hjertet. Han bruker mange timer i døgnet på å lytte til folks synder, og trolig er det dette som hjelper han til å forstå menneskenaturen så godt. Han kniver stadig med Sherlock Holmes om plassen som den mest kjente detektiven i engelsk litteratur, og befinner seg i likhet med yrkesbroren den dag i dag på fjernsyn. De to detektivene har allikevel ikke stort annet enn det engelske landskapet og populariteten til felles: hvor Holmes løser saker ved hjelp av sitt kjølige intellekt, følger Father Brown hjerte og intuisjon. I Father Brown historiene søker Chesterton ikke bare å fange forbryteren, men også å forstå hvorfor forbrytelsen er begått.

Dorothy Leigh Sayers 

foto: www.sayers.org.uk

foto: www.sayers.org.uk

 

Dorothy L. Sayers var i sin tid Christies største litterære rival, men bøkene hennes skiller seg fra Christies i både tone og stil. Sayers tilegner språket og karakterene sine større verdi – og var nesten mer interessert i å utvikle disse sidene av verket enn selve plottet. Dette innebærer en forfatter med stor sans for dialekter, typer og miljøer. I spissen for Sayers forfatterskap står den aristokratiske detektiven Lord Peter Wimsey. Nye lesere kan med hell starte med den første Wimsey boka: Whose Body? (1923) Flere av bøkene er oversatt til norsk, og de fleste er filmatisert for fjernsyn.

 

 


Referanser:

(1) Skei, Hans H.. (2014, 11. september). Kriminallitteratur. I Store norske leksikon. Hentet 20. april 2015 fra https://snl.no/kriminallitteratur.

(2) Skei, Hans. H. (2009). Den lille foratterboka. Krim. Oslo: Biblioteksentralen.

Mer om den klassiske detektivhistorien:

Bergen Offentlige Bibliotek – detektivhistorier