Definisjon
Kriminallitteratur, ofte bare kalt krim, er en samlebetegnelse for underholdende, spenningsfylt litteratur om etterforskning og oppklaring av en forbrytelse.
Sjangeren omfatter forskjellige litterære uttrykksformer som noveller, romaner, tegneserier, fortellinger i ukeblader og seriehefter.
Sjangerens appellfaktorer
Man trenger ikke å hete Sherlock Holmes for å ha lagt merke til at krim er en populær sjanger på biblioteket, faktisk så topper krim utlånslistene år etter år. Men hva er det med krimbøker som gjør dem så populære? Hva er det med denne sjangeren som appellerer sånn til leserene?
Alt for ofte i verden blir det uført ugjerninger som ikke får sin rettmessige straff. I en kriminalroman så vet leseren at forbrytelse og straff fremdeles står i forhold til hverandre: Forbryteren vil bli stilt til doms og forholdet mellom forbrytelse og straff vil bli opprettholdt. Kriminalromanen tilbyr leseren et moralsk, ordnet verdensbilde, og for mange lesere er dette en viktig, om enn sjeldent uttalt, appellfaktor ved sjangeren.
Krim er ellers en sjanger med bred og variert appell for leseren, ettersom i hvilken undergruppe av sjangeren vi befinner oss. Vi har lesere som foretrekker den gode detektivfortellingen, hvor mye av appellen ligger i den nærmest puslespillaktige oppklaringen, hvor leseren kan teste sine analytiske evner mot detektivens. Forfattere som Agatha Christie og Ellery Queen er spesialister på å veve inn små ledetråder i teksten, som holder på leserens konsentrasjon. De som heller foretrekker den hardkokte kriminallitteraturen, setter gjerne det realistiske og harde miljøet, sammen med en hardfør etterforsker over intellektuelt tankespill.
Bilde av Robert Couse-Baker lisensiert under CC by 2.0
Karakterene som vi finner i de ulike krimbøkene er ofte en viktig appellfaktor for mange lesere. Dette fikk Arthur Conan Doyle erfare, da han i 1894 forsøkte å ta livet av sin etterforsker Sherlock Holmes i The Memoirs of Sherlock Holmes. Protestene fra leserne ble til slutt så store, at Doyle så seg nødt til å la han gjenoppstå med The Return of Sherlock Holmes (1905). Krimbøker kommer ofte i serie, og leseren kan følge de samme karakterene både på jobb og privat over et langt tidsrom. Leserne knytter seg til karakterene, og dette er en av grunnene til at de gjerne leser videre og videre i samme serie.
En annen viktig appellfaktor ved kriminallitteraturen er at forfatterne ofte benytter en lokal ramme. Mange lesere liker å kjenne seg igjen i bybildet ettersom karakterene beveger seg rundt i sentrum. Det finnes også lesere som f.eks stort sett holder seg til engelsk krim, fordi de setter pris på den engelske kulturen, og tilsvarende har vi lesere som helst ser at krimmen utspiller seg på et annen kontinent fylt med ukjente og eksotiske farer.
Avslutningsvis må det også nevnes at veldig mange lesere velger krim rett og slett fordi de vet at det som regel er god underholdning i vente. Krimbøker formidler ofte en god og underholdene historie som vet å holde på spenningen i ferden mot en oppklaring. Mye av krimmens appell ligger i nettopp denne sidevender-effekten, kombinert med andre appellfaktorer som til sammen danner en svært populær sjanger hos lånerne våre.
Bilde av Marie Aschehoug-Clauteaux lisensiert under CC by 2.0
Kort om krimmens historie
Snakker man om kriminallitteraturens tilblivelse, kommer man ikke utenom Edgar Allan Poe. Han skapte privatdetektiven C. Auguste Dupin, som løste kriminalgåter gjennom tre fortellinger som begynte i 1841 med «Murders in Rue Morgue». Poe befestet med disse fortellingene mange av de konvensjonene som den dag i dag kjennetegner den moderne kriminalfortellingen. Sjangerens popularitet tok derimot først til å blomstre for alvor på slutten av det 19. århundre, da Arthur Conan Doyle presenterte verden for den særegne privatdetektiven Sherlock Holmes.
I 1920 nærmer vi oss det som ofte blir omtalt som «the Golden Age» for detektivromanen. Blant annet kom Agatha Christie på banen, med den noe eksentriske privatdetektiven Hercule Poirot. Christie kom til å utvikle flere privatetterforskere med tiden, og bøkene hennes tronet lenge bestselgerlistene på begge sider av Atlanteren. Hennes puslespillmysterier hvor leseren aktivt kan være med å løse mysteriet, satt sitt avtrykk på sjangeren. Amerikanske krimforfattere tok tidlig opp tråden etter den britiske krimdronningen, og vi fikk forfattere som John Dickson Carr og S.S.Van Dine som også skrev klassiske detektivfortellinger etter mønster fra Christie, hvor det kreves mer kløkt og list enn muskelmasse av etterforskerne for å finne svaret på mysteriet.
Disse første formene for kriminallitteratur omtales gjerne som detektivfortellinger. Senere utvikler denne litteraturen seg til at etterforskningen i bøkene blir mer lik virkelig etterforskningsarbeid, og vi kaller denne nye retningen for den hardkokte kriminalromanen. Her har etterforskeren beveget seg ut på gata i jakten på forbrytere og kan komme ut for mange farlige ting. Tonen er mørkere og farene mange. Dashiell Hammet regnes som retningens grunnlegger, men det er Raymond Chandler, skaperen av privatdetektiven Philip Marlowe, som er mest berømt. Det kom raskt flere forfattere på banen, og vi fikk blant annet navn som Ross MacDonald, Mickey Spillane og George V. Higgens.
På 1950-tallet så vi den første oppblomstringen av politiromanen, som er den mest populære formen for krim som vi har i dag. Den som dannet skole her var Ed McBain, med sine romaner fra politidistriktet «87th Precinct». Bøkene til McBain blir ofte sammenlignet med den populære TV-serien The Wire. McBain kom til å skrive over 50 bøker med de samme etterforskerne. Flere av romanene har tydelig uttalt samfunnskritikk, og danner derfor sammen med Hammett-Chandler-tradisjonen ifølge Hans H. Skei «et direkte og naturlig forbilde for den største og beste serie av kriminalromaner i nordisk litteratur: Sjöwall og Wahlöös romaner om Martin Beck og hans politikolleger.» Hans H. Skei legger deres romanserie i ti bind til bunn for inspirasjonen hos svenske og nordiske forfattere til å skrive serier med flere bøker, og mener at deres forfatterskap er en av hovedgrunnene til den sterke utviklingen i så vel svensk som nordisk krim generelt fra 1979 og frem til slik vi kjenner den idag.
Typer krim
Det er mange måter en kan dele opp og avgrense en sjanger, og det finnes all verdens blandingsformer der ute. Vi har ikke mulighet til å gå inn på alle, men det ville heller ikke ha vært særlig hensiktsmessig. Hva angår krim så virker det mest naturlig å bestemme undergrupper, typer og varianter ut fra etterforskeren eller etterforskningens art. Vi har valgt denne tilnærmingen når vi har forsøkt å inndele sjangeren i undergrupper. Det ligger i litteraturens natur at den ikke alltid kan navngis og tvinges til å høre til bare et sted. Vi har med andre ord ingen «fasit», men presenterer en måte man kan inndele krimmen på for å få et bedre overblikk over dens variasjon og ytterpunkter. Vi har plukket ut fire sentrale undergrupper, som har det til felles at de overholder sjangerens konvensjoner og krav, og samtidig skiller seg fra hverandre sett gjennom etterforskeren eller etterforskningens vesen.
Undergruppene finner du i menyen til venstre.
Kilder:
Skei, Hans H.. (2014, 11. september). Kriminallitteratur. I Store norske leksikon. Hentet 16. april 2015 fra https://snl.no/kriminallitteratur.
Videre lesing:
Hans H. Skei (2008). Blodig alvor. Om kriminallitteraturen. Oslo: Aschehoug.
Hans H. Skei (2009). Den lille forfatterboka, krim. Oslo: Biblioteksentralen.
Store norske leksikon: https://snl.no/kriminallitteratur
John, C., Clark, C., Hamilton-Selway, J. & Morrison, J. (2012). The Readers’ Advisory Guide to Mystery. Chicago: American Library Association.
Forshaw, Barry (2012). Death in a cold climate. A guide to Scandinavian Crime Fiction. London: Palgrave Macmillan.
Orr, C. & Herald, D. (2013) Genreflecting. A guide to popular reading interests. Santa Barbara : Libraries Unlimited.
Cawelti, John G. (1976) Adventure, Mystery, and Romance. Chicago: The University of Chicago Press.